Etter NOKIOS: Hvorfor stopper Norges digitale transformasjon i anbudsdokumentene?

Digitaliseringsminister Karinne Tung minnet oss på at vi må slutte å «sette strøm på papir», og at digitalisering handler om «ledelse, kultur og mennesker». Digdir-direktør Frode Danielsen og KS’ Kristin Weidemann Wieland understreket behovet for å «styre, prioritere og jobbe sammen», dele data og koordinere oss bedre. Visjonen er klar: én samlet, åpen og brukerorientert offentlig sektor.

Men når disse nasjonale føringene møter lokal virkelighet i en anskaffelsesprosess, stopper det ofte opp. Dette er et mønster vi ser igjen og igjen.

Et ferskt eksempel: En kommune skal anskaffe ny innbyggerportal/nettside – kommunens digitale ansikt utad og viktigste knutepunkt for innbyggerdialog. En gyllen mulighet til å velge en moderne, fleksibel løsning som fremmer konkurranse og åpner for reell tjenesteutvikling. I stedet lyses anbudet ut uten dialog med markedet. Konkurransegrunnlaget er fylt av «bør-krav» som beskriver integrasjon mot navngitte produkter i den etablerte leverandørens lukkede økosystem, samt et «skal-krav» om en «sømløs brukeropplevelse» for innhold fra nettopp disse systemene. Når opsjonen utvides til nabokommuner, kan én skjevt utformet anskaffelse låse en hel region i årevis.

Resultatet? Konkurransen blir i praksis rigget. Uten tilgang til åpne API-er blir risikoen og kostnaden for nye aktører for høy. Man velger ikke den beste løsningen for fremtidens innbyggerservice, men den som enklest kobles til gårsdagens infrastruktur. Mangelen på tidlig dialog gjør at man låser seg til det kjente i stedet for å utforske nye muligheter.

I bunn og grunn handler dette om to filosofier for hvordan et digitalt økosystem skal bygges. På den ene siden står det lukkede økosystemet, der én leverandør kontrollerer hele verdikjeden. På den andre siden den åpne plattformen, som inviterer til konkurranse og innovasjon gjennom et levende partnernettverk. Her får kommunen frihet til å velge de beste løsningene for hvert behov, uten innlåsing.

Dette handler også om investeringsvilje og hvordan vi måler verdi. Reell innovasjon krever mer enn å velge den billigste løsningen basert på dagens krav. Anbud bør måle effekten man vil oppnå: Hvor mange timer spares? Hvor mye enklere blir hverdagen? Hvor mye bedre blir tjenestene? Ved å fokusere på total eierskapskostnad og langsiktig verdi kan vi velge løsninger som faktisk transformerer hverdagen for innbyggere og ansatte.

Som forfatter André Mundal sa på NOKIOS: Vi har skapt et system som «belønner feighet mer enn mot». Og nettopp derfor er spørsmålet dette: Skal vi fortsette å velge den trygge veien – eller tørre å vise mot og bygge fremtidens digitale Norge i anbudsdokumentene?